Dette er en biografi om ei av Norges første kvinnesakskvinner. Susanne Geitzler presenterer i 1875 et radikalt program for ekteskap og kjønnsroller, fire år før Henrik Ibsen utga Et dukkehjem. Hennes brevveksling med forloveden Ivar Høyem i årene 1872 til 1876 gir spennende innblikk i norsk kulturhistorie. Hun skriver fra Evenes i Ofoten, hvor hun er lærerinne for barna til sokneprest Wilhelm Andreas Wexelsen og kona Johanne Fredrikke, til Ivar som har bestemt seg for å gjenoppta teologistudiene i Kristiania etter et års avbrekk på grunn av skrantende helse. Susanne presenterer seg gjennom brevene som en radikal, uredd, belest og engasjert aktivist i mange saker i 1870-årene, særlig for landsmål og en lysere kristendom. Brevene utgjør også en gripende fortelling om kjærlighetshistorien og de mange forsakelsene de to må gjennom, før de kan få hverandre etter fire års avstandsforhold i 1876. Biografien følger også historien til de andre tre Geitzlerbarna, Rikke, Marsellius og Adam. Forfatteren prøver å gjengi den faktiske historien til Geitzler-familien. For lensmann Geitzler, Susannes far, er modellen for lensmand Geissler i Hamsuns Markens Grøde, hvor flere familiemedlemmer får en ublid og tarvelig omtale i romanen som kom ut i 1917, i ei svært vanskelig og krevende tid for Susanne og hennes voksne barn. Siste del tar for seg Susanne og de voksne barnas liv i Kristiania og Oslo fra 1897 til 1946.
